Om plaging og sånn

Det var her forleden det gikk opp for meg, sånn helt plutselig, uten noen som helst foranledning, uten både bakenforliggende og utløsende årsaker, jeg har egentlig tenkt tankene lenge, men har avdramatisert dem for meg selv, ikke tenkt at de har vært spesielt kontroversielle, men det er mulig de er det, så nå må det komme frem, denne sannheten som almennheten nekter å innrømme, dette rådet som ikke kan bli gitt mange nok ganger til dagens oppvoksende garde av ungfoler: folk - og da især voksne folk – trenger å bli plaget!Først: Hva gjør egentlig en voksen person? Jo, han - eller hun - for den saks skyld - spiser frokost, mens de leser i avisen og drikker kaffe, de går på jobb, er der fra åtte til fire, prater skit i matpausen, gjør det samme som de har gjort i noen år, noen også i tosifret antall år, de kommer hjem, lager middag, en time på sofaen, huset må ryddes, mat handles, unger må kjøres til trening, så venter teven, og til slutt er det god natt. Fem uker i året, og et parogfemti helger, har de fri, og da sover de, rydder enda mer i huset, besøker kanskje noen av og til, noen er hos dem.Man kan trygt si at voksne folk gjør ting. Ofte ganske mange ting også. På en gang. Mange har hektiske liv. Andre har mindre hektiske liv. Veldig mange har rutinepregede liv. Liv som kanskje trenger og sprites opp litt av og til. Trenger litt action, litt underholdning, det blir for mye kaffe og kaker og roser å stelle i hagen. Så da kan det vel ikke skade om en godt voksen person - midt under sitt tre hundrede "Først og Sist" - midt under den rutinepregede fredagskosen, med rødvin, kjeks og tilhørende, må ty til unsetning etter å ha fått den nypussede stueruta si bombardert av fem-seks knallharde, hvite prosjektiler, kan det vel?Folk som setter opp plomme- og epletrær, hva er egentlig ønsket deres med trærne? Har noen tenkt over det før? Tror dere grunnen er at de er så jævlig glade i epler og pærer at de har lyst til å spise dem alle selv? Kan jo brukes til mye det, pærestuing og eplegrateng med mer, men jeg tviler. Jeg tror de gjør det fordi de vil at folk skal gå på slang der. Det finnes knapt en mer populær pøbelaktivitet på sommerstid enn slang. Man går fra hage til hage, spurter, sniker, lager ruter, planer, blir mer og mer rutinert, kjenner til slutt folka, hvem som klikker, hvem som ikke gjør en dritt. Men, uansett hvor planlagt alt er, det er alltid en slags spenning, et adrenalinkick over det hele. Pulsen stiger, skal vi klare det? Blir gjerdet for høyt, rekker galingen å avskjære oss, ser de oss fra vinduet? Adrenalinet er herlig.Og jeg tror mange av plommetreinnehaverne synes det er herlig også. Mens de står der med oppvasken, kanskje leser avisen for tredje gang, på kjøkkenet, de gløtter ut av stueruta, en bevegelse?, og noen ganger ser de det, der er de, pøblene, jævelungene, nå skal jeg ta dem. Så klikker de - i forskjellig grad. Noen nøyer seg med å storme ut på verandaen og gaule ut noen ukvemsord, gloser som ikke egner seg på trykk, mens andre tar på seg skoene og tar opp jakta. De er alltid de mest spennende. Jaktene blir sjeldent spesielt lange, men igjen er adrenalinet viktigst. Har de gitt opp, kan de stå bak neste hjørne? Denne klikkingen for pøbelstreker virker å være alment akseptert, selvsagt skal drittungene få som de fortjener, og er dermed en fin måte å få ut litt etterlenget frustrasjon på for voksne folk.
Det er det samme med snøballkasting. Der er folk mer ekstreme. Kanskje har det noe med årstida å gjøre, folk er litt ekstra deppa, kjeder seg litt mer, blir for mye pjatt og Først og Sist. En snøball på ruta er etterlenget for mange. For eksempel for han som fikk ruta si angrepet av fire-fem kompiser (de løp selvsagt som faen umiddelbart etter angrepet) mens jeg stod og knøt skoa i samme gate. Det endte med at han stormet verandaen sin, skjelte meg ut og sa jeg måtte se å "få litt orden på denne gale grenda".
Samme kveld, litt senere, etter Først og Sist, forgrep vi oss mot et annet hus, og der bodde det en sleip snik. Han kunne sine saker. Vi fikk ingen reaksjon etter vårt bombardement, og begynte å gå sakte mot nærbutikken. Han må ha sneket seg etter oss i rundt fem minutter, før han endelig slo til - bokstavelig talt - og ga Eskil en ørefik mens han hudflettet hele gjengen verbalt. At vi senere på kvelden hørte et skudd, noen sier det var et vindu som ble knust, og det var vel kanskje egentlig det, men der og da var det et skudd, påfulgt av et høyt "FAEN", gjorde ikke kvelden mindre spennende, for å si det sånn.En annen historie er kanskje toppen av kransekaka, eller grisehylen i postkassa om du vil. Vi - tre stykker - sparket litt snø ned på en bil fra ei bru. En førtifem minutters intens biljakt, inkludert et par håndbrekkssvinger, kryssing av motorveier til fots og roping om "bulk til 10 000" senere, var vi endelig kvitt ham - trodde vi. For når vi kom opp fra skogen, blaute etter all snøen, det var midt på vinteren, så var han der ennå. Det ble snakket mye om den episoden i ettertid.Pensjonister er et kapittel for seg selv. De gjør jo - med all respekt - knapt nok noe som helst i hverdagen. I utallige timer på "tunet" spilte vi i barndomsåra fotball med mål fem meter foran hagen til "sekstini" (legendarisk). Det ble en del baller som ble tatt, en del prat om "fotballplassen" (den var grusbelagt) og en del generell belæring om samfunnets normer. Men vi kom alltid tilbake - og jeg tror ikke de hadde så mye i mot det som de prøvde å vise oss. Samme da vi lekte boksen går om vinteren, og alltid gjemte oss på det samme taket, selv om eieren visstnok hatet det. Eller postkassene vi "bulket" da vi lekte skiskyting. For ikke å nevne de utallige "ringe på og stikke av"-stuntene.
Minnene strømmer på nå. Det er morsomt å plage folk. Det høres rart ut, sikkert, men det er jo det, det er bare å innrømme. Snøballkasting, slang, fotballspilling på ulovlige plasser og lignende er aktiviteter de fleste er innom i alderen 6-14(?) år. På tross av advarsler returnerer man alltid. Det moromste er jo å dra til de som klikker mest. Og kanskje de klikker mest fordi de ønsker at folk skal komme tilbake. At de, de mystiske klikkofolka, sitter og er usikre, redde etter å noen ganger ikke ha orket å klikke. Redde for at ingen skal komme tilbake. Når en generasjon er utdøende (altså blir "voksne"), må de ha sørget for å ha sikret seg et rykte som lever videre, et rykte som klikkopate galninger. Da er de sikret besøk i mange år fremover.Avslutningsvis vil jeg si at jeg tror alle, både unger og voksne, har godt av denne, hva skal jeg si?, rivaliseringa. Det skal være en liten rivalisering mellom barn og voksne, litt snøballkasting, litt slang, litt ringe på og stikke av. Det har nok blitt mindre av det med åra, nå som teve og pece er mer populært enn aldri før, men jeg håper det aldri dør ut. At pøbelstreker alltid vil leve videre. Unger må alltid plage voksne litt. De liker det de også. De er bare litt redde for å vise det. Ingen har dødd av slike rampestreker ennå, og ingen vil nok gjøre det heller.
Litt plaging er rett og slett sunt.
konkluderer Simonsom verken har bombardert en eneste rute med snøballer eller begått et eneste frukttyveri på flere år, og innser at tida begynner å løpe fra ham, at det kanskje er han som snart - før han vet ordet av det - får epler frarøvet, vinduer angrepet.